Det siste året har det vært mye diskusjon om barna og ungdommene våre. Det har blant annet handlet om ungdomsmiljøer, kriminalitet, vold og trusler, samt om avvik i barnehager og skoler. Jeg synes det er veldig bra at dette blir diskutert, for det er få ting som er viktigere enn våre barn og unge.
Det er allikevel noen ting som bekymrer meg i diskusjonen. Jeg synes ofte at debatten blir for lite nyansert og kunnskapsbasert, at barn og unge omtales på en lite heldig måte, og at det i enkelte tilfeller legges en unødig ekstra byrde på foreldre som sliter.
Først vil jeg klart og tydelig slå fast at vi har utfordringer med mange barn og unge, og at vi hele tiden må forbedre oss. Jeg synes allikevel at våre barn og unge ofte omtales på en mer negativ måte enn det er kunnskapsmessig grunnlag for. Hvis vi sammenfatter ulik informasjon, som for eksempel ungdataundersøkelsen, folkehelseundersøkelsen, elevundersøkelser, egne avviksrapporter, rapporter fra politiet, med mer, så finner vi samlet sett ikke grunnlag for å hevde at det over tid er en negativ utvikling.
I mange debatter er det dessverre et problem at faktakunnskap tilegnes for lite vekt eller betviles. Ett eksempel var da politiet la frem tall om ungdomskriminaliteten, og fortalte at den ikke hadde økt i vårt område. I etterkant ble det både fra kommunestyrets talerstol og i medier hevdet noe i retning av at politiet bevisst «forskjønnet bildet», noe jeg mener det ikke finnes grunnlag for å hevde.
I debatten tror jeg også det er viktig med økt forståelse for hvilke barn og unge vi snakker om. Vi har 5000 barn og ungdom i kommunen vår, og en del av disse har store og sammensatte utfordringer. Vi snakker for eksempel om fireåringen med manglende språk som kaster leker i barnehagen, om jenta med autisme som kan lugge i frustrasjon, og om gutter og jenter som har blitt seksuelt misbrukt. Vi snakker om mange barn med mange ulike diagnoser, om ungdommer med omfattende psykiske vansker, og om barn og unge som selv har blitt slått og mishandlet av egne foreldre.
Før vi bruker begreper som «pøbler», «drittsekker» og «bråkmakere» bør vi tenke oss godt om. Ingen barn og unge oppfører seg bedre av å bli stemplet på den måten.
Vi bør også passe på hvordan vi omtaler foreldre til barn og unge som sliter. Det er ikke uvanlig å lese kommentarer som «hvor i all verden er foreldrene», «straff foreldrene» og «udugelig foreldre». Jeg tror ikke at alle som kommenterer vet hvor krevende det er å være forelder til en guttunge med Tourettes syndrom, en 15-åring med rusproblemer, ei jente med atferdsproblemer, eller barn og unge med andre utfordringer.
Det er selvsagt tilfeller der vi kunne ønske oss at foreldrene gjorde andre valg, men jeg kjenner ikke til noen foreldre som har blitt bedre foreldre av å bli fortalt hvor dårlige foreldre de er. De aller fleste foreldre vil sine barn vel og gjør så godt de kan, men det er ikke alltid de lykkes. Foreldre til barn med vansker trenger hjelp og støtte, ikke utskjelling og negative kommentarer.
For at vi sammen skal lykkes enda bedre, så må vi være helt åpne på at vi har mange barn og unge med vansker. Vi skal ikke bagatellisere utfordringene, men vi skal heller ikke overdrive dem. Ansatte i barnehager, skoler og andre tjenester gjør en fantastisk jobb, men vi må allikevel erkjenne at vi ikke er gode nok. Vi må kontinuerlig forbedre oss, og vi må i enda større grad forholde oss til forskning og gjør de tingene som er mest virkningsfulle.
Avslutningsvis vil jeg gi uttrykk for at jeg heier på gode diskusjoner om våre barn og unge, men jeg håper at de i enda større grad kan ta utgangspunkt i faktakunnskap. Jeg oppfordrer også alle til å tenke nøye gjennom hvilke ord de bruker i diskusjonene.
Helt til slutt vil jeg minne om at de aller fleste oppfører seg veldig bra. Vi har utrolig mange flotte barn og unge som vi skal være veldig stolte av.
Are Karlsen
Kommunalsjef for kultur, oppvekst og familie