Hva skjer i en barnevernssak?

Det er ofte slik at familier som ønsker hjelp selv tar kontakt med barnevernstjenesten. Det kan også være andre, som for eksempel skolen eller naboer, som melder bekymring for et barns omsorgs- eller livssituasjon. 

Når barnevernet får en bekymringsmelding om et barn, skal vi snarest og innen én uke vurdere om det skal iverksettes en undersøkelse eller ikke. Det betyr at hvis barnevernet bestemmer at de skal gå videre med bekymringsmeldingen, oppretter de en undersøkelsessak for å finne ut mer om situasjonen til det barnet bekymringen omhandler.

Når barnevernstjenesten har grunn til å anta at et barn har behov for hjelp fra barnevernet, skal de undersøke barnets omsorgssituasjon. Hvis det er grunnlag for å åpne undersøkelse, skal barnevernstjenesten snarest og senest innen tre måneder undersøke innholdet i bekymringsmeldingen. Formålet med en undersøkelsessak er å få mer informasjon om barnet og dets situasjon. 

Terskelen for å starte undersøkelser skal være lav. Barnevernstjenesten skal ikke undersøke mer enn det som er nødvendig for å finne ut hvordan barnet har det. Barnevernstjenesten kan gjennomføre undersøkelser selv om familien ikke ønsker det. 

Barneverntjenesten vil i løpet av undersøkelsen vurdere hvilken informasjon om trengs for å belyse situasjonen til barnet. I de fleste undersøkelser vil barneverntjenesten ha samtaler med foreldrene, snakke med barnet eller ungdommen, komme på hjemmebesøk og innhente opplysninger fra andre som kjenner barnet og foreldrene, for eksempel helsetjenesten, barnehage, skole, politi.

Barnevernstjenesten lager en rapport der vi skriver et sammendrag av undersøkelsesarbeidet. Konklusjonen på undersøkelsen kan være at barnevernstjenesten:

• ikke finner grunn til bekymring og avslutter saken
• foreslår hjelpetiltak til barnet og familien i hjemmet
• vurderer at barnet lever i en alvorlig situasjon med omsorgssvikt hvor hjelpetiltak ikke er nok og barnet ikke kan bo hjemme. I slike tilfeller fremmer barnevernstjenesten en sak til fylkesnemnda, som er egen rettsinstans for barnevernssaker.

Barneverntjenesten skal fatte et vedtak når undersøkelsen er ferdig som opplyser om saken avsluttes eller om det iverksettes tiltak. Dette vedtaket kan påklages.

Ofte er familien og barneverntjenesten enige om at familien skal få hjelp fra barnevernstjenesten. Hjelpen kan være ulike tiltak, som for eksempel råd og veiledning, støttekontakt, familieråd eller besøkshjem. Se mer om tiltak under fanen Hjelp og støtte.

Barneverntjenesten lager en tiltaksplan sammen med foreldrene som beskriver hvilke mål som skal settes ift det tiltaket skal arbeide med. Denne planen skal være tidsavgrenset og skal evalueres ofte.

Det kan være nødvendig å flytte barnet ut av hjemmet hvis barnets situasjon er så alvorlig at hjelpetiltak ikke er aktuelt, eller når det er forsøkt hjelpetiltak uten at dette har ført til nødvendig bedring. Dette kan også være aktuelt når barn har alvorlige atferdsproblemer i form av rus, kriminalitet eller på andre måter.

Omsorgsovertakelse skjer kun i de mest alvorlige tilfellene, og bare en liten brøkdel av undersøkelsessakene ender med dette. En omsorgsovertakelse er et tvangsinngrep i foreldrenes og barnets gjensidige rett til familieliv. Barnevernlovens utgangspunkt er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og det er derfor stilt strenge vilkår for at barneverntjenesten skal kunne overta omsorgsansvaret fra foreldrene.

Et akuttvedtak betyr at barneverntjenesten mener at det er nødvendig å fatte et vedtak raskt (samme dag) fordi et barn er uten omsorg, eller fordi det kan være skadelig for barnet å forbli i hjemmet. Det er bare barnevernstjenestens leder/dennes stedfortreder, eller påtalemyndigheten som kan fatte akuttvedtak.

De fleste barn og unge som plasseres utenfor hjemmet, flytter til et fosterhjem, mens noen flytter til barnevernsinstitusjon eller i bolig med oppfølging. Det er barnevernstjenesten i kommunen som beslutter om et barn eller ungdom skal flytte i fosterhjem eller på institusjon.