17. mai-sanger

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt, over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor,
og den saganatt som senker
drømmer på vår jord,
og den saganatt som senker
senker drømmer på vår jord.

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant, vi vant vår rett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant, vi vant vår rett,

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt, over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi når det blir krevet,
for dets fred, dets fred slår leir
også vi når det blir krevet,
for dets fred, dets fred slår leir.

Hvorhen du går i li og fjell
en vinterdag, en sommerkveld,
ved fjord og fossevell,
fra eng og mo med furutrær
fra havets bryn med fiskevær
og til de hvite skjær.
Møter du landet i trefarvet drakt
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.

Se, en hvitstammet bjerk opp i heien,
rammer stripen av blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien,
det er flagget som vaier i vind.
Ja, så hvitt som det hvite er sneen,
og det røde har kveldsolen fått,
og det blå ga sin farve til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.

En vårdag i en solskinnsstund
på benken i Studenteriund
der sitter han og hun,
to unge nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss
i tyve grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag
som farves av gjenskinnet fra det norske flagg

Ja, så hvit som det hvite er kjolen
og så rødt som det rø` hennes kinn.
Hennes øyne er blå som fiolen,
hun er flagget som vaier i vind.
Han er freidig og hvitlugget panne 
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.

Gud, sign vår konge god!
Sign ham med kraft og mod,
sign hjem og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskaps bånd
om folk og drott!

Vi ere en nasjon vi med,
vi små, en alen lange,
et fedreland vi frydes ved,
og vi, vi ere mange.
Vårt hjerte vet, vårt øye ser,
hvor godt og vakkert Norge er,
vår tunge kan en sang blant fler
av Norges æressange.

Men grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet,
enn i det land hvor jeg tilfreds
hos far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fød,
om men et paradis meg bød
av palmer oversvevet.

Les om Henrik Wergeland i Store norske leksikon

Gud signe vårt dyre fedreland
og lat det som hagen bløma.
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma.
Lat folket som brøder saman bu,
som kristne det kan seg søma.

Vårt heimland i mørker lenge låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud, du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikke gløymde,
du sende ditt ord til Noregs fjell,
og ljos yver landet strøymde.

No er det i Noreg atter dag
med vårsol og song i skogen.
Um sedet enn gror på ymsit lag,
det brydder då etter plogen.
So signe då Gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen.